Home

clip_01

”Det var en gang et land. ”

Jeg minnes dette ikoniske utsagnet fra Emir Kusturicas Underground rett etter at jeg har sett Klip – debutfilmen til den 29-årige, serbiske regissøren Majas Milos. Ikke nødvendigvis fordi jeg kan identifisere tydelige karakteristikker mellom de to filmene, men snarere fordi jeg forstår at Serbia virker fortsatt å være i midten av en dyp identitetskrise.

I Europa prøver Serbia å kvitte seg med sin stygge fortid og endre sitt selvbilde. Ideelt sett ville dette innebært å renske ut all korrupsjonen som har festet seg til hvert nivå av det serbiske samfunnet siden Yugoslavia oppløsning, men det virker heller som at det som gjøres nå er å samle sammen 20 år med stygg historie og feie det under teppet.

I midten av disse to scenarioene lever dagens serbere, og i et nabolag i det marginale Sør-Beograd står protagonisten Jasna (Isidora Simijonovic) med ryggen mot veggen og blir filmet med en mobiltelefon mens hun kler av seg og onanerer foran kamera. Hun drukner i sin egen, nesten selvdestruktive forelskelse i den eldre mobberen Djole (Vukasin Jasnic) mens han filmer henne, og vi får se at hennes liv består av en endeløs sirkel av familiefriksjon, hedonisme og degraderende sex.

Med dette premisset provoserer Klip mest med sine eksplisitte sexscener, mens den fanger tilskuerens oppmerksomhet med sin autentisitet og testimoniale kraft. Historien om Jasna kan være historien om Serbia. Begge vil definere sin plass og vokse opp, men – hvor mye tåler vi å vite om henne?

På dette utfordrer Majas Milos oss med kanskje det mest tydelige grepet som finnes: bruken av mobilkameraklipp. Ingen situasjoner er viktige for Jasna eller hennes venner før noen tar opp en mobil og filmer det, mens de vandaliserer, brutaliserer og deltar i sine hjemmelagde pornofilmer. I Klip så føles sexen usexy, kjøttet er billig og vennskap er overfladisk, og det kontrasterer hele tiden mot det urealiserte behovet mot å faktisk kunne knytte seg til noen på noen plan. Og da tenker jeg også på publikum som ser på filmen. Men på dette punktet, som er det svakeste aspektet med filmen, er det beste alternativet å gi seg hen til historiens energiske utførelse.

For selv om Klip ikke sitter på den store historien, så forteller filmen det med et stort hjerte. Og selv om det virker som at filmen til tider er kun ute etter å provosere med sin eksplisitte tenåringssex, så er det vel slik den dysfunksjonelle kjærligheten føles og ser ut for Serbias post-Facebookgenerasjon?

Det er uansett en tematikk som er universiell nok til at Majas Milos’ debutfilm burde klamre seg til en plass på det internasjonale festivalmarkedet.

Advertisements

One thought on “Klip (2012)

  1. Pingback: After Lucía (2012) |

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s