Home

tabu12

I 1931 ble det sluppet en film av to markante skikkelser i filmhistorien. F.W. Murnau og dokumentarfilmpioneren Robert Flaherty gikk sammen og laget dokufiksjonsfilmen Tabú.

Murnau, som var en motstander av lydfilmer, ville at Tabú skulle være en stumfilm, men hyret inn Hugo Riesenfeld til å komponere musikk som ble lagt inn under etterarbeidet. En kuriositet som kan betraktes som et slags kompriss med den teknologiske utviklingen, eller kanskje med Robert Flaherty selv.

Til syvende og sist ble Murnau og Flahertys første prosjekt sammen mer krevende enn begge hadde forventet. Budsjettkutt, uenigheter i manus, og tekniske problemer gjorde at Flaherty solgte alle sine rettigheter over til Murnau få dager etter siste innspillingsdag. Kort etter, på vei til en visning av filmen,  havnet Murnau i en bilulykke og mistet livet – 42 år gammel.

Dødeligheten forfølger karakterene i den nye versjonen av Tabú også, regissert av portugisiske Miguel Gomes. I Gomes’ versjon møter vi en rastløs pensjonert kvinne som sammen med sin avdøde nabos hushjelp går på utkikk etter en mann som har en hemmelig tilknytning til naboens fortid.

Filmen er strukturert som en homage til Murnaus verk, som også var inndelt i to kapitler: ”Paradise Lost” og ”Paradise”, filmet respektivt i 35mm og 16mm.

Hyllesten til Murnau er fremtredende i den siste halvdelen av filmen, hvor de stumme karakterene kun blir ledsaget av musikk og en voice over. En hypotetisk virkelighet møter en imaginær virkelighet, og komplementerer hverandre i en kompendium av historier som reiser i tid og mellom steder. Tabú er en film som drømmer om en annen film.

Det første som fanger interessen er hvordan Gomes leker med todelte strukturer og speileffekten mellom virkelighet og fiksjon. I Tabú anvender han forskjellige plansjer av en fiktiv konstruksjon, og den fungerer som et provisorisk landskap mellom det ubevisste og fantasifulle.

Filmen tar den myteomspunne fortiden til Portugal som kolonimakt og forandrer den til et landskap full av begjær og muligheter, men også et sted hvor tragedien lever. At Gomes på toppen av dette klarer å fortelle en historie om forbudt kjærlighet som foregår samtidig med oppstarten av en krig, er sensasjonelt.

Tabú er samtidig en pulserende film lagd av cinefil regissør med sans for melankolsk og sofistikert humor. For Miguel Gomes – en tidligere filmanmelder – er ikke den utryddede stilen og tonen til klassisk film noe å imitere eller å parodiere. Det er heller en mulighet for å utforske noe nytt og mystisk.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s