Home

26bash.xlarge3
Så denne med Mathilde når jeg bodde i Paris i 2008. Hun fortalte meg om denne filmen mens hun vifta vilt med armene. Enten fordi hun likte å gestikulere mye, eller kanskje det skyldtes at  jeg ikke snakket altfor mye fransk. Hun var tydelig begeistra, og ville fortelle meg mye om den. Jeg tok det som et godt tegn. For med henne kunne jeg snakke mye om film med, selv om det kun hadde gått noen få dager siden vi ble kjent. Vi avtalte å møtes på Café A Saint Malo. På Montparnasse Bienvenüe gikk jeg av i feil utgang og havna i et kaos av mennesketrafikk som gjorde det umulig for meg å høre anropet fra en sikkert irritert Mathilde som venta på meg.

Jeg fikk sansene mine tilbake og fant veien – og Mathilde. Vi begynte å løpe. Det var kinosaler overalt, bittesmåe som sikkert hadde to-tre saler maks. Så ble vi slukt inn i Les 7 Parnassiens. Og det var da jeg skjønte hvilken film hun hadde prata om. Jeg skjønte det med en gang jeg så plakaten. Waltz With Bashir.

Å gjenskape alt dette hadde ikke vært mulig om jeg ikke hadde husket detaljene. Og minner er nettopp nøkkeltemaet i denne filmen fra den israelske regissøren Ari Foldman.
Filmen toucher et spesielt tema; massakren i Sabra og Shatila i 1982. Et uvanlig dystert tema for en animert film, men noe jeg setter veldig stor pris på. Filmen kombinerer klassisk musikk, 80-talls rock, realistisk grafikk og surrealistiske scener skapt av animasjon og fotografiske bakgrunner.

En gammel venn av Ari forteller han i en bar om et mareritt han har hatt i det siste, hvor han blir jaget av 26 hunder. Begge er enige om at drømmen har en viss tilknytning med deres tjenestegjøring for den israelske militærstyrken under den første libanesiske krigen. Ari fortviler over å ikke kunne huske noe fra den tiden, og tar derfor og oppsøker noen venner som var i samme styrke for å få tilbake minnene. Han trenger å finne ut sannheten om seg selv og om den tiden. Mens Ari gradvis går dypere inn i mysteriet, begynner minnene hans å dukke opp i drømmeaktige bilder.

Disse flashbacksene er elegant utført, og kreativiteten er så fantastisk og grenseløs at jeg nå kjenner klumpen i halsen jeg hadde i kinosalen. Minner kan være noe av det vakreste!
Viktig er de også. I utformingen av denne filmen har de vært essensielle. For når Ari husker det meste, er det publikums tur å se hvordan bitene faller på plass. Filmen slutter med nyhetsbilder fra massakren i Sabra og Shatila. De varer i kanskje fem minutter og rører hver nerve i kroppen.
Så sluttet filmen plutselig. Vi gikk fra kinosalen og det gikk flere minutter før vi snakket. Fortauet var vått og blekt, og jeg kjente at gata luktet sigarer og våte kister. Før vi sa ha det til hverandre.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s