Home

Kristin-Scott-Thomas-Only-God-Forgives

Nicolas Winding Refn er tilbake med Only God Forgives – et radikalt verk med et ukjent språk, som er vanskelig å bli klok på innenfor de sedvanlige parameterne vi kjenner oss komfortable med når vi ser på film.

Det virker som om mange forventet en forlengelse av Drive, eller en slags naturlig oppfølger til den. Som oppfølger til Drive – som er en kontemplativ thriller som til slutt eksploderer i syntetiske sekvenser med sitt voldsinnhold – er dette en annerledes fortelling. Dog tar Only God Forgives med seg elementer fra Drive: Estetisk fascinerende konstruksjon, druknet av kunstige lys, bygd opp under et psykologisk tempo som bretter ut hver karaktergest som en guddommelig åpenbaring.

Det virker som at filmens tempo er bygd med tanke på den indre visjonen til karakterene i handlingen. Følelsen av tid er fortettet, uten at filmen kjennes langtekkelig. Hver bevegelse føles symbolsk. Publikum befinner seg i bunnen av et progressivt dykk av psykologiske portretter. Vi trenger ikke en hevnhistorie – vi er involvert i selve hevnen.

På dette punktet krysser Winding Refn grensen over til det abstrakte, men først må han ta utgangspunkt i noe konkret: Billy, broren til Julian (Ryan Gosling) blir myrdet etter å ha voldtatt og drept en mindreårig prostituert. Moren til brødrene (spilt av en sublim Kristin Scott Thomas) ankommer Bangkok for å hevne drapet hans. Når politisjefen Chang (Vithaya Pansringarm) blandes inn, starter en voldsspiral uten like.

Only God Forgives føles som et lite stykke helvete. Men det er det ikke. Karakterene befinner seg på det mest grandiose ståstedet som finnes: Helvetes nullpunkt. Presentasjonen av Julian er nesten uvirkelig. En person fanget inne i minotaurens labyrint, mellom vegger som eksploderer i rødfarge, hvor utgangene drukner i mørket. Han er tapt i bunnen av menneskets mørkeste dyp. Derfor er presentasjonen og utfallet allerede knyttet til hverandre – problemet er bare at i helvete så er ikke tidsbegrepet lineært: Det finnes bare en klam, midlertidig følelse av tetthet som smelter og etterlater et spor av svette på kinolerretet. Bangkok har aldri vært vakrere.

***

Only God Forgives har røttene delvis plantet i klassisk hevnfilm-drama, hvor Hamlet og Ødipus møtes over en MeKhong. Dette er den mest tilfredsstillende måten å forstå denne historien, som utvikles uten å gi publikum et direkte utbytte – noe som kan gjøre opplevelsen av å se filmen frustrerende, muligens forvirrende. Det man oppdager er at Only God Forgives er veldig primal, malt på en fargepalett som virker designet for å sjokkere. Et drama sentrert i en psykologisk og moral konflikt som danser rundt i en neonlysbelagt fontene.

only-god-forgives

Ryan Gosling og Vithaya Pansringarm står igjen som komposisjonen av spenningen som to motpoler skaper når de er i friksjon med hverandre. Naturlov mot sosial lov. Dette er to karakterer som er fanget mellom respekten for det som kommer fra oven, og respekten for den institusjonelle lov. Kanskje de er ofre av sitt eget endeløse jag etter mening til noe. Og midt i dette bipolare dramaet dannes det et nytt hjørne, som skaper en dødelig relasjonstriangel: Moren.

Så denne virkeligheten er ikke resultatet av to valg. Grunnlaget for filmen er gjentakelsen av dem. Lojaliteten for en person impliserer bedraget for en annen. Slik dannes et syklisk rom hvor friheten til å ta egne beslutninger slutter å eksistere, og hvor virkeligheten vandrer fortere enn mennesket – som er undertrykt av omstendighetene rundt ham.

Så hvem er Gud i denne verden? Nicolas Winding Refn har sagt at han ville skape en karakter som både var dommer, jury og bøddel på en gang – en mann med evnen til å avgjøre hva som er rett og hva som er galt, med evnen til å kontrollere en slags karmisk rettferdighet. Politimannen Chang blir derfor født av behovet for å skape en amoralsk karakter som kan reagere basert på sine ønsker, uten å tenke på konsekvensene. Bare en gudeskikkelse kan utøve sin makt på denne måten, og selve tittelen på filmen blir da veldig ironisk: Changs (les:Guds) barmhjertighet er alltid grusom, mens den som faktisk skåner liv er hans kastrerte alter ego; Julian.

Begge to fungerer som hverandres hånd gjennom den samme bevegelse (hender vises veldig symbolsk gjennom hele filmen): Den ene hånda utøver den hellige volden, mens den andre den sosiale volden. Den ene håndhever naturloven, den andre den institusjonelle. Når moren ankommer brytes grensene og begge oppførsler eksploderer. Vi som publikum blir redusert til førstehåndsvitner som ikke kan stoppe utfallet, og det merkes på filmens mise en scene: Tableauaktige, halvstore portrettbilder av karakterene, en produksjonsdesign planlagt ned til siste detalj, bisarre sekvenser som hinter om nødvendige, emosjonelle pauser fra omverdenen. Ta en lang og god titt på disse menneskene, sier Winding Refn til oss. Sånn ser dem ut.

Advertisements

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s